Jeg liker å lage mat - men noen ganger er det en ren nytelse.
Å stå på kjøkkenet og hakke mynte gir en ekstra sanseopplevelse - spesielt om våren. Lukten brer seg i rommet og jeg har definitivt ikke lyst til å vaske hendene etterpå - jeg vi bære den med meg så lenge som mulig.
Opplevelsen sender også tankene til min egen urtehage. Enda er det bare virvar der - men snart er det på tide med opprydding der også. Det er også en olfaktorisk nytelse i seg selv.
Jeg er en av dem som trives godt med et håndarbeide mellom hendene og akkurat nå er det ekstra hyggelig. Min datter venter et lite nurk og det medfører også at jeg blir bestemor, så nå har jeg begynt å strikke til den lille nye som er ventet til høsten. Jeg er snart ferdig med en bitte liten ullbukse og nå er det monteringen som står for tur.
Men - da jeg satt ute i solen og strikket tidligere i dag, kom jeg til å tenke på noe jeg har fått høre for lenge siden av flere fra generasjonene før meg: dersom noe er strikket til et barn som ikke er født enda, må man vente med å feste den siste tråden til etter at barnet er født.
Nå er ikke jeg så veldig glad i å feste tråder, det er gjerne noe jeg utsetter så lenge som mulig, men skulle det virkelig være nødvendig å la en tråd stå igjen på alle de små plaggene jeg strikker til det lille nurket? Og er det mulig at mine handlinger med nål og tråd overhode har noen påvirkning på min datters svangerskap – jeg er skeptisk!
Samtidig er det spennende med all den overtro som er knyttet til svangerskap og fødsel. Mye av årsaken til dette er sikkert relatert til at tidligere var svangerskap og fødsel den mest risikofylte perioden i en kvinnes liv. Regler og ritualer kan ha vært en måte å skaffe seg en følelse av kontroll over det ukontrollerbare.
Uansett kommer jeg til å fortsette og strikke – og å feste tråder på små plagg :-)
Det meste av det jeg lager går til familie og venner. Overskuddet legger jeg ut på nettbutikken min på Epla.
